David Randby f. 1931



David i uniform



 David er tremenningen til mormor.

David tjenestegjorde i Koreakrigen i NORMASH (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital). NORMASH var et feltsykehus bestående av et permanent hus mens resten av leiren bestod av telt, som lå i Dongduchon i Korea. I 2010 var David i Korea (som han har vært de siste årene) sammen med en gruppe krigsveteraner fra NORMASH for Koreakrigens 60 års jubileum. De ble da møtt av ordføreren i Dongduchon for å legge ned krans på NORMASH-monumentet utenfor the Freedom Protection Peace Museum. Monumentet var en gave fra koreanere som jobbet ved NORMASH og ble reist av the Korea-Norway Friendship Association i 1972. Besøket ble en følelsesladet affære for David som var elektriker ved NORMASH og tidlig i 20-åra da han reiste til tjeneste i Koreakrigen. Siste post på programmet var lunsj med ordføreren i Dongduchon, og da gaver ble utvekslet, donerte David sin gamle uniform til byen Dongduchon.

David i uniform litt til høyre for midten

Folketellingen 1910

Endelig er snart dagen her som mang en slektsforsker har gledet seg til: offentliggjøringen av folketellingen for 1910. For min egen del så gleder jeg til å se all detaljinformasjonen som finnes i denne folketellingen, og få bekreftet/avkreftet opplysninger jeg allerede har om nære slektninger; hvor de bodde, personalia, deres slektninger etc. Gleder meg :)

Mine tipptippoldeforeldre får et ansikt :)

Anne Olsdtr Hovde (1861-1938)

Ole Sivertsen Mauseth (1857-1839)

Se detaljer om disse på helenaaner.blogspot.com :) Tusen takk, Liv!

Vigeland-skulpturene

For bare noen dager siden fikk jeg en mail fra Lisbeth Neegaard (gift med min tipptippoldefars oldebarn Petter Andreas Neegaard) som fortalte om en artig sak som hennes svigerfar Arne Otto Neegaard (nevø til min tippoldefar Kristian Neegaard) hadde fortalt. Arne Otto påsto at Gustav Vigeland benyttet flere fra Neegaard-familien som modeller til bl.a. bronseskulpturene i Frognerparken, og pekte spesiellt på den modellen av en mann som leier en gutt som står til venstre på broen når man står med ryggen til monolitten (bildet). Denne påstanden blir vel vanskelig å bekrefte (eller avkrefte), men Neegaard-familien bodde jo i likhet med Vigeland også på Hammersborg i Oslo... Som Lisbeth så fint sa det: "Å se at slekten er foreviget i bronse og granitt, gir jo anlegget en ekstra dimensjon! :)"

Kong Charles I Stuart av England

Charles (født 19. november 1600, død 30. januar 1649) var konge av England, Skottland og Irland fra 1625 til 1649. Han var sønn av og etterfulgte kong Jakob I av England. Han giftet seg 1625 med Henrietta Maria av Frankrike. Karl I regjerte uten parlamentet fra 1629 til 1640. Regimet utviklet seg i retning av et enevelde.


I 1640 måtte Karl I kalle sammen det engelske parlamentet for at få bevilgninger til å finanisere kampen mot et opprør i Skottland. Striden utviklet seg til den engelske borgerkrigen. Borgerkrigen brøt ut i 1642. Parlamentshæren, som ble ledet av Oliver Cromwell vant og tok over makten i 1649. Kongen ble dømt til døden og ble halshogd. Kong Charles var den eneste engelske kongen som ble halshugget offentlig. Han mente at Gud hadde bestemt at han skulle være konge, så han trengte ikke å ha samtykke fra sine undersåtter. Monarkiet og overhuset ble avskaffet, og frem til 1660 ble landet styrt som en republikk, Det engelske samveldet.

Dikter Petter Dass (1647-1707)

Petter Dass var sønn av Peiter Dundas som innvandret med sin søster fra Dundee i Skottland (derav navnet Dundas, forkortet til Dass) og tok borgerskap i Bergen i 1635. Senere ble han oppkjøper av fisk nordpå og giftet seg der med Maren Falch. Hennes far var først fogd, deretter ansatt av den danske adelsmannen Henrik Rantzau som forvalter av Dønnesgodset. Petter Dass ble født på Helgeland, sannsynligvis på Herøy. Faren døde da Petter var rundt 6 år gammel. Maren var ikke stort over 25 år da hun ble enke med fem barn; hun giftet seg senere om igjen med sognepresten i Hadsel, ble enke på ny i 1664, og giftet seg for tredje gang i 1670 med den tolv år yngre Peder Bloch, som overtok fogdeembetet på Helgeland – samme embete som Marens far hadde hatt.

Fra 1660 gikk Petter Dass på Bergen katedralskole, der dagen startet halv seks med andakt på latin i Bergen domkirke. I et rimbrev fra 1679 skrev han at man måtte forbanne den dagen man ble sendt på skolen, for hva så man igjen for det? – men det virker som han trivdes ganske bra i Bergen. En av lærerne hans var Edvard Edvardsen (Bergens beskrivelse). Sammen med fire kamerater fra katedralskolen dro Dass til København i 1666 for å studere teologi.

Dass ble i 1669 huslærer hos presten i Vefsn og i 1671 gjorde han seg skyldig i at prestekonens datter fra første ekteskap, Margrete Andersdatter, som han var forlovet med, ble gravid. Dette skjedde like etter at Petter Dass hadde søkt om en stilling som residerende kapellan i Nesna, Rana og Dønnes. Graviditeten skape en vanskelig situasjon, siden samleie mellom ugifte etter tidens lover var ansett som en forbrytelse. Dass dro til København for å be kongen om tilgivelse for sin synd. Det kongelige benådningsbrevet, datert 17. september 1673, er bevart. Dermed slapp paret å stå offentlig skrifte, slik de etter loven skulle, men bot måtte de betale, og Dass måtte ta turen til Trondheim for å få biskopens avgjørelse om størrelsen på boten. De fikk flere barn etter at de hadde inngått ekteskap, deriblant sønnen Anders Dass som senere ble prest. Petter Dass ble i 1673 kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden, og sa opp de fire leilendingene som bodde der. Han var sogneprest i Alstahaug fra 1689 til sin død i 1707.

Signaturen til Petter Dass fra manntallet av 1701I tillegg til å være prest, drev Petter Dass også med fiskehandel. Fra 1689 brukte han å selge tørrfisk til en verdi av over 3 000 riksdaler årlig til den tyske kjøpmannen Gerdt Meyer i Bergen. Under sitt besøk i Bergen i 1680 oppsøkte han Dorothea Engelbretsdatter for å uttrykke sin beundring for hennes diktning. Han sendte henne også fire rimbrev full av virak, men Dorothea besvarte bare det første, noe Dass undret seg over.

Ettertiden har skapt et bilde av Petter Dass som en avholdt prest og forfatter, som dertil leflet med svartekunst. Han figurerer derfor i mange sagn. Historikeren Kåre Hansen drøfter i boken Petter Dass, mennesket, makten og mytene (2006) mange av de mytene som er dannet rundt dikterpresten. Hansen diskuterer de økonomiske forholdene for Petter Dass og stiller seg tvilende til at han gikk rundt som fattig student under studieoppholdet i København. I boka blir Dass beskrevet som en person som satte egen vinning fremfor sine medmenneskers ve og vel. Hansens syn er imidlertid kontroversielt og er blitt møtt med skepsis av flere etablerte historikere, som har kritisert sider ved kildebruken.

Fra femtiårsalderen fikk Dass gallestein med store smerter. Han brakk også beinet og forble halt. Som han selv uttrykte det: «En krop, opfylt med bruus og steen, har tusind gange breck og meen». Det har vært vanlig å snakke om landesorg ved Dass' bortgang, og at sorgen ble markert ved at jektene fikk innsydd en svart firkant i råseilet. I virkeligheten var den svarte firkanten bare en forsterkning der slitasjen på seilet var størst; og Dass' dikt var dengang bare kjent i en snever slekts- og vennekrets. Først i 1711 kom det en visebok på trykk, siden flere verk, trykt i København, Kristiania og Bergen – og gradvis ble Dass folkeeie.
Petter Dass hører til blant de mest kjente «svarteboksprestene», og det ble derfor sagt at han ikke hadde noen skygge. Den tok nemlig djevelen i bytte når de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg. I folketroen var rektor for denne skolen nemlig djevelen selv, og han forlangte én fra hvert kull som sin andel, enten den som var sist uteksaminert, eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Petter Dass, men han narret djevelen ved å si: «Ikke ta meg, men han som kommer bak meg!» Djevelen så gjorde, men det var skyggen til Dass han fikk tak i.

Før Norge i 1811 fikk sitt eget universitet i Christiania (Oslo), foregikk utdannelsen av landets prester ved Københavns universitet, grunnlagt i 1479 av kong Christian I, med tillatelse fra pave Sixtus IV. Ingenting tyder på at Dass hadde noen bakgrunn fra Wittenberg, og når denne skolen i folketroen knyttes til djevelen, skyldes det kanskje at dette var Martin Luthers hjemby i 38 år, der han og Philipp Melanchthon ligger gravlagt i slottskirken. Den lutherske presteutdannelsen la større vekt på teologisk kunnskap om djevelen enn den katolske, og demoniserte derfor også i høyere grad den gamle folketroen, slik at hekseprosessene tok seg opp etter reformasjonen.

Fanden som skysskar er en sagntype som refererer til flere prester, men i versjonen om Petter Dass het det at den danske kongen ville høre Dass preke i København juledag. Biskopen i Bergen syntes imidlertid ikke noe om forslaget, og videresendte brevet så sent at det først rakk frem til Dass på julekvelden. Men Dass kunne sin Cyprianus, og fikk djevelen til å frakte seg til København mot at djevelen skulle få sjelene til de som sovnet under prekenen der. Djevelen slepte ham likevel slik at prestens kjoleflak sopte i sjøen. «Høyere opp og rett frem!» ropte Dass uforferdet. Han kom til København juledagen, og sørget for å preke med så høy stemme at ingen sovnet av. Den avtalen var djevelen ikke mye fornøyd med.

Blant andre svarteboksprester kan nevnes Søren Schive (1623 - 1705) fra Bjelland, som heller ikke hadde skygge, og salmedikteren Magnus Brostrup Landstads far Hans Landstad (1771 - 1838), som ble sagt å ha stanset ild i sin tid som prest i Seljord. Presten Hans Jacob Wille (1756 - 1808) forteller i sin beskrivelse av Seljord prestegjeld fra 1786: «Hvad Hexerie angaaer, da ere de her, som andensteds, meget indtagne af den Fordom, at enhver Præst er meget beløben i alle Hexeriets Dele; dog er visse Præster deri større Mestere end andre, som da kaldes Visepræsten, og som eier Svartebogen hvoraf Viisdommen samles, og hvormed man kan læse Fanden baade til og fra sig, samt udøve Kurer og Mirakler».

Det var ingen skam forbundet med å anses som «svarteboksprest». I folketroen fremsto de tvert om som handlekraftige og hjelpsomme Guds menn, som bruker sine evner og kunnskaper i det godes tjeneste for å sette djevelen på plass.

Skjemaker Ole Haagensen Skattum (1799-1884)

Treskjearbeidet var en viktig husflid på Toten, spesielt i årene 1870 til 1880, da var den på sitt høyeste, men rundt 1900 var det gått mye tilbake.


I 1885 var det mange som drev med og laget treskjeer på Toten. Deriblant den kjente skjemarkeren Ole Haakensen Skattum, født 1799, død 1884. Han var gift med Agnethe Haagensdatter Ringvold, og de hadde blant annet sønnen Ole Jakob Skattum, født 1833, gift med Karine Blikset, og regnes som foregangsmennene i skjemaker arbeidet på Toten. I 1868 fikk Ole H. Skattum Selskapet for Norges Vels store sølvmedalje for sine treskjeer.

Eilert Sund skriver om Ole H. Skattum:

"Han sad som bonde paa en gard af samme navn i Østre Toten. Garden var liten og barneflokken stor saa det saa farlig ud, men han tabte ikke modet. I en ledig stund gjorde han op skeer mer end til husets behov og solgte i nabolaget. Dette gjentoges ved øvelse gikk arbeidet raskere og raskere for haanden, han kunne sælge billige, og naa kom bygdens handelskarer, som bliktøi m.m. og kjøpte i dusinvis. Paa den maade reddet Ole garden for sig og sin slegt. Selv sider han som føderaadsmand, men den af sønene som overtog bruget, fortsætter treskjærerarbeidet og driver det med saadan raskhed og udholdenhed at han med en tjenestegut til hjælper ved siden af gardsbruget gjør op treskeer for over 100 spd. for aaret etter over 1000 dusin. Han har forpagtet en birkelund til udhugst for at være sikker paa maternial, og jevn afsætning er han ligeledes sikker paa."

Skattumskarene omsatte skjeene sine på Grundset og til forskjellige handelskarer. Senere også til landhandlerne på Hveem og Nøkleby på Toten, foruten til H.O. Skattum på Gjøvik.

Skjemakerarbeidet foregikk omtrent på følgende måte:
Først kapper en passe lange kubber, som med liten øks blir kløyvd opp til skjeemner. Disse emnene blir så grovtelgjet og hult ut, først med øks, så finere med skjejern. Så råspikkes emnet med tollekniv for å få frem den endelige skjefasongen. Disse emnene henges opp til tørk, som regel over komfyren, gjerne på kjøkkenet. Etter noen dager tas de ned igjen for å finspikkes, og da med tollekniv og skjejern, for dereetter å få den siste avpussing med fil og glass. Skjeene ble ofte dekorert. På skaftet og inni skjebladet ble det risset inn firgurer, for eksempel en hane eller blomster, og for å få disse tydelige og holdbare ble de gnidd inn med brent kli eller bark. Den gule fargen på skjeene fikk en frem ved å stryke over dem noe de kalte kuskemøye, som var kokt i melk. Tilslutt for å få skjeene riktig glatte og fine, ble de gnidd med et beinstykke og etterpå overstrøket med et tynt lag dobbeltkokt linolje. Når de ferdige skjeene skulle leveres, ble de buntet sammen dusinvis med hyssing og pakket i kasser.

Skjeene ble helst laget av bjørk, men også av osp, men disse hadde lett for å bli lurvete og grove. Lønn- og briskeskjeene ble svært glatte og behagelige i bruk. Rogn ble også brukt. De tynneste og glatteste ble laget av myrgrov tenar.

I 1881 var prisen 25 øre dusinet, senere gikk prisen opp til 40 øre dusinet for fullt ferdige og 30 øre for hvite treskjeer uten fernissering og ornamenter.

Slektskap
sønn av 4x grandonkel Hans Olsen Skattum (bror til min 4xtippoldemor Helene Olsdtr Glemmestad)

Kilde: VSHL Tidsskrift nr. 2 2010 s. 94-96, artikkel: "Skattum treskjeer" av Evy Valdresstuen

Petrén-familien

Min 5xtippoldemor Maria Samuelsdotters hadde en bror som het Johan. Hans oldebarn var den kjente presten og skoleinspektøren Carl Daniel Edvard Petrén.

Carl Daniel Edvard Pétren ble far til
Jurist og justisråd Johan Edvard Petrén
Politiker og lege Carl Thure Henrik Petrén
Psykiatriker og politiker Daniel Alfred Petrén
Professor Karl Anders Petrén
Jurist og politiker Bror August Petrén
Kjemiker og professor Jakob Georg Petrén
Professor i kirurgi Erik Gustav Petrén
Jurist og politiker Viktor Esaias Oktavus Petrén
Overlege og bakteriolog Ebbe Oskar Sigfrid Petrén
Matematiker Hedvig Louise Beata Petrén-Overton


Disse barna i Petrén-familien hadde også en mengde andre, høystående verv i Sverige (se mitt slektstre - link under), og var også opphav til flere kjente personer;

Justisråd Otto Petrén
Regjeringsråd Gustaf Petrén
Lektor Erik Petrén
Domstolspresident Sture Petrén
Bergsingeniør Folke Petrén
Professor Ture Petrén
---
Journalist Alice Petrén f. 1954
Skuespiller Ann Petrén f. 1954
Musiker og komponist Jakob Petrén f. 1979

se http://www.verdsveven.no/helena/4727.htm

Fritjof Nansen

Hans fulle navn er Fritjof Wedel-Jarlsberg Nansen. Han ble født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum kommune, og var en norsk polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.

Slektskap:
Fritjof Nansen
hans kone: Eva Helene Sars Nansen
hennes oldefar: Dr. Sjur Gunnerson Welhaven
hans bror: Roar Gunnerson Welhaven
hans kone: Betzy Mauseth
hennes søster: min tippoldemor Elise Alvhilde Mauseth Løvlie

Isarbeider Johan Karlsen Løvlie (1879-1937)

Født: 22.04.1879 Røyken, Buskerud, Norge
Døpt: 07.09.1879 Røyken, Buskerud, Norge
Død: 24.02.1937, Røyken, Buskerud, Norge
Begravet: Åros, Røyken, Buskerud, Norge

Johan er min tippoldefar

I 1900 bor Johan på Ramtan gård i Røyken der han tjenestegjør han på gården og jobber som isarbeider. Gården drives av Karl Ramtan som driver en isforretning med sin sønn Kristian. På gården bor også en iseksportør og en isstuer med sine koner. Johan og Elise giftet seg borgelig i Røyken i 1906.

Bokbinderifaktor Frans August Habolin (1825-1870)

Her er min tipptippoldefar Frans August Habolins underskrift fra folketellingen i Stockholm i 1860.

Bokbinderske Elvira Maria Jonsson Ideman (1874-1936)

Min tippoldemor Elvira var barnehjemsbarn, og innlevet til barnehjemmet som ammebarn. Det vil si at hennes mor ammet henne og ytterligere ett barn for avgiftsfri innlevering av Elvira til barnehjemmet. Hun ble 4 mai 1875 utlevert til morens bror fabrikkarbeideren Isak Svensson ved Gustafsbergs Porslins fabrik, Wermsø församling i Uppsala. 12. mai 1876 ble hun flyttet til Stockholm, til Hökinsgatan 8 i Kathrina og så til Götgatan 51, Cathrina församling. 1. januar 1881 flytter hun til moren, den ugifte Maria Carolina Jonsdotter i dörren nr 6 ved St. Erik Arbetare bostäder på Kungsholmen. Rådstugan, Nicolai församling. 17. desember 1883 bor hun i Sturegatan 12. 16. januar 1884 kan det se ut som om hun får en geografi kartbok på barnehjemmet. Da var Elvira 10 år gammel.

5 januar 1885 blir hun overført til Katarina Sjukhuset fordi hun lider av skarlagensfeber. En og en halv måned senere, 23. februar, blir ut utskrevet fra sykehuset og er frisk.

Desember 1885 bor hun i Sibyllegatan 43 i Östermalm församling. Hun flyttet fra rote 09. 1. oktober 1886 bor hun i Jacob Bergsgatan 8. 2. november 1887 flytter hun fra Södermalm til Jakob distrikt, og da bor hun i Arsenalgatan 8 4tr. Det er registrert at hun har skolegang i 1888. 10. januar 1889 finns det en belønning på 25 kroner. 30. november 1889 flytter fra et bosted til et annet innen distriktet. Adressen er Blasieholmstorg 14. I 1890 bodde hun i Stockholm i forsamlingen Jakob rote 7, Blasieholmen nr. 4 og 5 med moren.

31. januar 1891 får hun datteren Sara Leontida som umiddelbart blir satt på barnehjem. Hun døde bare 7 år gammel.

Høygravid og med 2 måneder til termin flytter hun 12.10.1893 til Östermalm distriktet med moren og datteren Sara. De bor da i Majorsgatan 9 A der datteren Anna blir født.

I 1893 får hun datteren Anna Elvira som først blir plassert på barnehjem og deretter 3 mnd gammel blir plassert i fosterfamilie i Trosa i Landförs. Elvira Maria er da 19 år og ugift. Hun fortalte aldri datteren hvem som var hennes far så lenge hun levde.
23. november 1894 flytter hun fra Östermalm til Södermalm distrikt, og hun har da yrke som bokbinderiarbeiderske og oppasserske. Sammen med henne bor datteren Anna. Kanskje prøvde hun å ha datteren boende hos seg?

3. juli 1895 flytter Elvira Maria fra rote 13 til Jakobs distrikt.
30. desember 1895 flyttet hun fra Jakobs distrikt til Fredsgatan 20 i Klara distrikt. I 1895 arbeidet hun på Stockholms Stads Utskänkningsställe N. 79 i Stadsgården 4, der forstanderen het Axel Emil Grönqvist.
I 1896 bodde hun fortsatt i Fredsgatan 20. 20. april samme år flyttet hun til rote 05. 20. oktober 1899 flytter hun fra rote 09 til Gamla Stan der hun bor i Lilla Nygatan 12 og Munkbrogatan 11 i Daedalus 4 kvartalet. I 1900 bodde hun sammen med moren Maria Carolina i Stockholm og var bokbinderiarbeider.

Elvira var egentlig bokbinderske, og jobbet ved Stockholms Bokbinderi AB i Malmskillnadgatan 8, der hennes fremtidige mann jobbet i 1900. Elvira og Emil møttes altså på arbeidet der. 31. oktober 1901 flyttet hun fra rote 1 til Oxtorvet 4 i Jakobs distrikt der sønnen Karl Edvard Emil er født.
Men Elvira er oppført som ugift også da sønnen Karl Edvard Emil blir født i 1904.
4. januar 1905 flytter hun og sønnen Karl Edvard Emil til rote 06.

Elvira og mannen Emil døde med bare 3 mnd mellomrom i 1936 i Uppsala.

Bernard Josef Zacharias Habolin

Min tippoldefars bror Bernard Josef Zacharias Habolin (1866-1936) var fra Stockholm, og jobbet som barberer. I følge en av mine aner på min fars side som drev med slektsforskning, så forsvant Bernhard etter 1900 og ingen har visst hvor. Rundt århundreskiftet endret han også etternavn til Lenngren. Etter en tur innom det svenske riksarkivet ser det kanskje ut som om gåten kan være løst.
Han var nemlig folkeregistrert 2 steder i 1900. I tillegg til å være registrert på sin bostedsadresse i Stockholms stad, er han også oppført på Långholmen, som "intagna fångar." Han satt altså fengslet!! Med han er det også registrert 173 andre innsatte menn. De satt alle inne på "Långholmen N:ris 1-5 Å Kronohäktet intagna fångar."

Fra 1874 til 1975 var Långholmen en fryktet fengselsøy. Men fra 1670 bygde den suksessrike bryggeren Jochum Ahlstedt en prektig herregård med omkringliggende hager på øya. Herregården ble fra 1724-1827 brukt til fengsel for kvinner arrestert for tigging eller løslevnet. Antall innsatte økte så drastisk at Ahlstedts herregård ble renovert, og Kronohäktets tidalder begynte. Kronohäktet ble bygget i etapper fra 1833-1880. Østfløyen er den eldste seksjonen og var opprinnelig en tøyfabrikk. Bygningen hadde 200 celler og fangene ventet i Kronohäktet etter sine rettssaker i påvente av domsavsigelse. Den siste fangen slapp ut av det nedslitte fengselet i 1975. Det satt mange forskjellige slags fanger der. Bortsettfra den vanlige blandingen av mordere, bedragere, tyver og forfalsknere, hadde Långholmen mange forfattere, journalister, artister og politikere som hadde kommet i konflikt med den svenske staten. Den siste henrettelsen i Sverige ble utført på plassen rett utenfor. Morderen Johan Alfred Andersson Ander ble henrettet av statsbøddelen Anders Dahlman i 1910. Henrettelsesmetoden var en guillotine, som hadde blitt kjøpt og transportert fra Frankrike. Det var en dyr affære og guillotinen ble brukt kun den ene gangen, selv om den fortsatt eksisterer pakket bort et sted i kjelleren til Nordiska Museum.

Nye oppdagelser

I går løste floka seg litt opp og jeg fant 2 generasjoner bakover på en gren jeg har visst lite om :) Mormors farfar, min tippoldefar, Thorvald Myhre fikk plutselig besteforeldre og oldeforeldre. Slekten ser foreløbig ut til å komme fra Nittedal i Akershus. Funnet kan ses i slektstreet på www.verdsveven.no/helena

Mine tippoldeforeldre :)

Kristian Neegaard (1884-1937) og Hulda Amalie Iversdtr Neegaard (1883-1954)

Hans Kristiansen Neegaard (1846-1930)

Født: 15. juni 1846 Grøthaugseie, Vestre Toten, Oppland, Norge
Døpt: 16. august 1846 Vestre Toten Kirke, Toten, Oppland, Norge
Gift: 24. november 1871 med Ingeborg Andreasdtr Neegaard på Aas, Vestre Toten, Oppland, Norge
Død: 1930 Norge

Hans er min tipptippoldefar.

Da Hans ble født bodde familien på Grøthaug på Vestre Toten. I 1865 var Hans skredder på Engelstad Gård i Vardal for gårdeieren og skredderen Ole Eriksen. Året etter at Hans og Ingeborg giftet seg bodde de som innerster på Grøthaug fra 1872-74. Deretter var de husmannsfolk på Grøthaugseie fra 1876.

Severin Jacobsen-skiltet ses over de små, hvite markisene til venstre i Storgata (trikken står rett utenfor)

Hans var utlært skredder. Familien flyttet til Hammersborgtorv 6 i Kristiania. Da de etter 1876 flyttet til Oslo, ble han ansatt som skredder og tilskjærer hos Severin Jacobsen i Storgata 3 (etablert 1868). Storgaden 3 var i 1900 en forretningsgård, og den ble oppført på slutten av 1700-tallet. Komponisten Waldemar Thrane vokste opp her.



Når Hans' sønn Kristian gifter seg i 1906 er han skreddersvend av yrke. Hans var svært stolt av yrket sitt og kalte en svoger som arbeidet som tilskjærer hos en buntmaker for "mærraskredder". Han gikk også under navnet "Generalen", fordi han var så rank og rettrygget. Når barnebarna kom på besøk, måtte de alltid ta oppstilling foran ham for "ryggkontroll".

mitt høyeste ønske...

... er bilder av mine oldeforeldre, tippoldeforeldre, tipptipp... Ettersom jeg kun har sett mine oldemødre, så er jeg veldig spent på hvordan de andre så ut. Om noen har bilde(r) av (på min morsside):
mine oldeforeldre:
Ella Torp & Reidar Kristian Neegaard
Astrid Johanne Myhre & Erling Asbjørn Myhre
mine tippoldeforeldre:
Hulda Amalie Iversdtr Neegaard & Kristian Neegaard
Hanna Torp & Rolf Torp
Sigrid Teodora Knudsen & Thorvald Myhre
Elise Alvhilde Mauseth Løvlie & Johan Karlsen Løvlie
mine tipptippoldeforeldre:
Ingeborg Andreasdtr Neegaard & Hans Kristiansen Neegaard
Karen Elisabeth Olsdtr & Haldor Christian Iversen
Anna Torp & Kristian Johannesen Torp
Karine Nilsdtr & Andreas Thoresen Sandungen
Oline Knudsen & Johannes Knudsen
Anne Karine Larsdtr Fossumkleven - Karl Martin Karstensen Vearholmen
Anne Olsdtr Hovde - Ole Sivertsen Mauseth

Eller av aner lengre bak eller av andre i slekta for den saks skyld! :) Kontakt meg gjerne på helenanee@gmail.com

Tusen takk til min tremenning Camilla og min morfars fetter Gunnar for all hjelp og for anskaffelser av bilder! :)

Skjebner

Narve Børgersen Eik (-1653)

Gift med: Eli Mikkeldatter Gran (min 8x grandtante, hennes 1. av 3 ekteskap)

Narve var fra Eik på Helgøya (i Mjøsa, Ringsaker). Han var bruker på gården Gran. Han ble såret på gården Dyste den 23.03.1653 av Laurits Knudsen, sønn av Knud Christophersen Narum, og døde av sårene sine om morgenen i solrenningen den 03.04.1653.

---

Ukjent Mikkelsdtr (-1669)

Foreldre: Mikkel Toresen Gran og Ellen Olsdtr.

Mikkel Toresen Grans datter ble dømt til døden for tyveri i 1669.
Den ukjente datteren er min 8x grandtante Eli Mikkeldatter Grans søster.

---

Jens Adrianssøn Falkner (-1567)

Foreldre: Borgermester Adrian Rochertssøn Falkner og Margrethe Pedersdtr Fosnes

Jens døde 4. oktober 1567 av pest hos sin søster Anna.

---

Skipper Cornelius Adrianssøn Falkner (-1572)

Foreldre: Borgermester Adrian Rochertssøn Falkner og Margrethe Pedersdtr Fosnes

Cornelius jobbet som skipper på morens skip. Han døde hos sin søster Anne som følge av skader han hadde fått etter at han ble fengslet av lensherren Ludvig Munk. Hans mor saksøkte lensherren fordi han hadde mishandlet Cornelius. Ludvig Munk ble dømt til å betale erstatning.

Helene Olsdtr Glemmestad (1771-1819)

Født: Mai 1771 Glemmestad, Toten, Oppland, Norge
Gift med: Mikkel Olsen Karsrud
Død: 28. august 1819 Karsrud, Toten, Oppland, Norge
Gravlagt: 3. september 1819

I 1819 raste en blodgangsepidemi i Totenbygdene. Den nådde også Karsrud, Helene er høygravid og i løpet av få dager dør 3 av de andre barna. Hennes yngste sønn Haagen blir født med blodsotten i seg, og dør bare en time gammel. En uke etter at hun har satt sitt siste barn, Haagen, til verden dør hun selv av blodsotten. Både hun og barna blir begravet på Karsrud.

Denne blodgangsepidemien ble senere bedre kjent som dysenteri.

Helene er min 4xtippoldemor.

Glassverkseier Caspar Kauffeldt (1773-1843)

Caspar etablerte Gjøvik Glassverk - og ble internasjonalt anerkjent - både for kvalitet og for den spesielle fargen Gjøvikblå. Kauffeldts entrepenørskap la grunnlaget for det som i dag er innlandets største by, Gjøvik.
Caspar Kauffeldt kjøpte Gjøvik Gård på sørsiden av Hunnselva i 1804. På nordsiden leide han et stort areal av Hunn gård til selve glassverket som startet produksjonen i 1807. En god del av det som nå er Gjøvik sentrum, ligger på den gamle glassverkstomta. I dag er det bare Kauffeldtgården og hovedbygningen på Gjøvik Gård som står igen fra glassverkstiden. Caspar Kauffeldt etablerede det første privateide glassverk i Norge, og han var en av Norges Industripionerer.

Gjøvikverket er kanskje mest kjent for det blå glasset. Kobolt fra Blåfarveverket på Modum ble blandet i i glasmassen
og ga en fin dypblå farge. Blåfargen var moderne fordi den passet godt sammen med de mørke treslagene
og bronsen, som var populære på den tiden.

Utover i 1830 årene overlot Caspar Kauffeldt også mer og mer av glassverksdriften til sin sønn Wexel Hansen Kauffeldt. Driften blev etterhvert vanskeligere, med stadig større konkurranse fra utlandet. De utenlandske glassverkene utviklet bedre metoder til å holde jevn varme i smelteovnene og nøyaktige måter at blandet menget på. Gjøvik-glass er egentlig 1800-talls glass framstilt med 1700-talls teknologi.

Da glassovnene sluknet i 1843, ble de ikke tent igjen. Samme året døde også Caspar Kauffeldt, 70 år gammel. Dermed var første epoke i Gjøviks industrihistorie over.
Da Wexel Hansen Kauffeldt døde, testamenterede han sin formue til offentlige formål under den forutsetning at Gjøvik fik bystatus innen 5 år, og slik gikk det.

Caspars datter Johanne Henrikke Louise Kauffeldt var gift med min femmenings tredje tippoldebarn.

Anton Tollefsen Lae Solberg (1854-1931)

Født: 1854
Gift (1) med: Ragnhild Paulsdtr Fokstugun
Gift (2) med: Marit Johannesdtr Domaas
Død: 1931

Gården Fokstugu på Dovrefjell ligger ca 1000 meter over havet og ble anlagt bl.a. for å gjeste ferdafolk som for forbi. Gården ble brent i 1718 unden den store nordiske krigen etter militær ordre for å forsinke en svensk militær avdeling som var forventet å ville prøve å ta seg fram gjennom Drivdalen og over til Gudbrandsdalen. Avdelingen snudde i Oppdal, kanskje fordi de ikke turte å legge ferden over fjellet i vinterføret når alle fjellstuene var borte.
En av disse fjellstuemennene var Anton Tollefsen Lae Solberg. Han var utdannet lærer, bygde hotell på gården og var en driftig mann.

Anton er tippoldebarn av min sjumenning.

Postfører Tollef Andersen (1824 - etter 1878)

Født: 31. desember 1824
Gift med: Ågot Erlandsdtr Brekken
Død: etter 1878

Da Tollef var 18 år ble han med hjelp av sine morbrødres hjelp og kausjon anbragt som postfører i ruten Elstad (Ringbu) - Veblungsnes. Denne ruten kjørte han i 54 år inntil han fikk pensjon. Han kjøpte og bodde på Ulekleiv i Dovre. Postkjøringen i all slags vær tok svært på kreftene og han ble meget giktisk og skjelven på sine eldre dager.

Tollef er tipptippoldebarn av min seksmenning.

Organist Ole Henriksen Rognstad (1757-)

Født: 1757
Gift med: Pernille Olsdtr Dyren

Ole var bonde og organist. Han var en opplyst mann for sin tid, var således subskribent på det store verk "Samlinger til det norske folks sprog og historie."
Ole og Pernille hadde mange barn, 8 vokste opp. Slekten var musikalsk begavet. Han var sønn av den kjente askeladden på Toten, Mølleren Henrik Knutsen Rognstad (min 6xtippoldefar).

Ole er min 5x grandonkel.

Rasmus Hjorth (1530-1604), Prost i Tønsberg

Født: 1530, Hjorth, Tønsberg, vestfold, Norge
Gift med: Gidske Fransdtr Berg Abt 1555, Valdres, Oppland, Norge
Død: 17 Apr 1604, Tønsberg, Vestfold at age 74

Lærd humanist og prost i Tønsberg 1562-1602.

KJETTERPROSESS I 1613
(kilde: artikkel av Rolf Movinchel i "Bygd og Bonde" jul 1919)

Efter kongelig befaling av 3. mai 1613 skulle de prester som var mistenkte for hemmelig katolisisme (papisme) forbys prekestolen og stevnes for herredagen i Skien s.å. Blant de mistenkte var 3 sønner av Rasmus Hjorth (rektor i Oslo og senere prost i Tønsberg), nemlig Christopher, Jacob og Evert Hjorth, og også sognepresten i Nes på Hedemark, Herman Hanssøn.
Saken ble ikke pådømt av herredagen, men kom opp for en geistlig rett, hvor anklageren var den nidkjære Oslo-bispen Nils Claussøn Sinning. Efter at han hadde kryssforhørt de anklagede i 3 dager, skulle de ha gått til bekjennelse. Dommen blev avsagt på Gjerpen Prestegård den 18.06.1613, prestene ble dømt til å miste sitt kall og sin formue og "inden trende solemerker at have rømmet kongens riker og lande", med trussel om å bli halshugget om de vendte tilbake.
Dommen ble øiensynlig ikke fullbyrdet helt efter sin urimelige strenghet, for Christopher Hjorth var ihvertfall ennu i Oslo 10. januar 1614, men han forlot Norge og reiste til Danzig, hvor han ble til sin død.
Herman Hanssøn måtte også reise, og han i 1617 prøvde å vende hjem blev han tiltalt for majestetsforbrytelse. Herman Hanssøn var far til Jørgen Hermansen (d. ca. 1658), Siri Bårdsdatters 3dje mann.
De 3 brødrene Hjorth var Dyre Mogensen Stor Ree's svogre. Evert Hjorth ble tiltrods for anklagen sittende i sitt embede som sogneprest i Stange til sin død i 1653. Enten blev han frifunnet, eller han har hatt så mektige og velstående forbindelser at de har skaffet ham benådning, som R. Movinchel finner mest trolig.

Knud Sevaldsøn Bang (1633-1694), sogneprest på Toten

Født: 1633 Kristiania, Norge
Gift med: Inger Thomasdtr Blix
Død: 1694 Hadeland, Oppland, Norge
Gravlagt: 1694 Kirken i sitt sogn på Hadeland, Oppland, Norge

Knud tok morens slektsnavn Bang. I sin tidlig ungdom ble han innsatt i den kongelige skole i Sorø, hvor han ble dimitert til samme bys akademi i 1656 av daværende rektor Magister Hans Sørenssen Leth (senere kongelig konfessionarius), som holdt inderlig av og støttet den brave Sevaldsøn. Knud var sønn av kannik og sogneprest i Christiania, Sevald Thomesøn. Den 8. august 1662 ble han sogneprest på Toten etter sin onkel Niels Thomessøn. Han var en av 8 søkere til dette embetet. Etter at alle søkerne på lovlig måte hadde latt seg høre i Totens kirke den 7. og 8. august, valgte prost Mads Pedersøn og menigheten Knud til dette embetet. Dette førte til at de andre søkerne ble misfornøyde og sendte inn klage til kongen. Kongen godkjente valget, og de misfornøyde ble underrettet om dette.
Knud var en modig og nidkjær prest, men også hissig og streng, som skaffet han mange fiender. Pga dette ble han angrepet av fogden Jacob Madsen Lund for en preken han holdt, hvor han hadde "dadlet justitiens slette administrasjon." Han kom ikke bedre overens med offiserene, og oberstløytenant Bruun overfalt han med skjellsord og trusler fordi han på prekestolen hadde omtalt at soldatene hadde "ofrede så slet." Med prosten hadde han heller ikke det beste forhold. Dette ble også behørlig beskrevet i prestearkivet.
Knud hadde flere prosesser, og han fienders ondskap gikk så vidt at de fikk generalfiskal Solgaard til å tiltale presten fordi han en søndag hadde vært i bryllup hos sin nabo. Dette bryllupet ble holdt 4. søndag etter trinitatis, altså 4. juli 1686 på nabogården Gihle, hvor Knud var tilstede, og hvor, som han selv sier: "alt gik statseligt stille og sømmeligt til." En prokurator, Jens Solgaard, ble klar over Knuds deltagelse og anga han for helligbrøde. Saken ble med stor vidløftighet behandlet på domskapitellet i Kristiania, hvor Knud ikke bare frikjentes, men ble tildelt det vitnesbyrd at: han var aldri skjødesløs i sitt embete, ikke hengiven til drukkenskap eller noen annen uskikk, og at han ved sitt eksempel som ved sin lære gangnet menigheten.
Knud hjalp skolevesenet i sin menighet og skal ha utgitt en salmebok, samt forfattet en katekismus-forklaring, hvis fulle tittel er "Dend søde oc velsmagende catecismi brystmelk." Boken ble utgitt i København i 1681 og ble utgitt påny av professor Caspari i 1865 som separatavtrykk av "Theologisk tidsskrift" 8. årg., hefte 2. Daværende biskop i Kristiania, dr. A. Chr. Bang sier om boken at den: "er en virkelig katekismus-forklaring i spørgsmaal og svar, et smukt vidnesbyrd om forfatterens nidkjære og dygtige kateketiske virksomhed. Hans forklaring vides at være bleven brugt ikke blot af lærere, men ogsaa af ungdommen."

I 1690 ble han prost over Hadeland. Han var prest i 26 år, og prost de siste 5. Han døde 61 år gammel i 1694, og som sine forgjengere ble han begravet der i kirken.

Da han var død, ble det skrevet om han:

Hav Priis I Totens Præst Hr. Knud
Som Eders Faar saa føder!
Jers Navn det skal ei slettes ud
Før Toten ligger øde.
Og naar I er kun Støv og Sand.
Da skal Jers Navn dog være:
En Hyrde sand, en Præstemand
Han var til Totens Ære.

Knud var en dyktig zylograf og kobberstikker og har selv utskåret forsiden på boken han skrev. Han laget også forsiden og flere av bildesidene i sin onkel Niels Thomesøns bok Cestus Sapphicus. I denne kunsten hadde han flere lærlinger, bl.a. kapellanen på Ringsaker, hr. Diderik Muus.
Knuds etterfølger som prost over Toten og Hadeland var hr. Kristoffer Tanche. Før dette hadde Kristoffer vært Knuds kapellan fra 1667 til 1678, da han ble utnevnt til sogneprest i Land.

"Anno 1662 blev jeg Hr. Knud Sevaldsøn en Kanic Søn af Christiania Sognepræst paa Toten og Ao. 1690 Provst over Hadeland; var Præst i 26 Aar og Provst paa det 5te, døde 1694 udi min Alders 61 Aar og her begraven.
Symbol: Deo confisus nunquam"

Lensherre Kristoffer Trondsen Rustung (ca 1500-1565)

Født: ca 1500 Seim, Kvinnherad, Hordaland, Norge
Gift med: Karina Knudsdtr Schancke
Død: 1565 Danmark

Kristoffer var både adelsmann og pirat. Han var sjøoffiser, kaperkaptein, sjørøver, ble kalt "Rigernes Admiral" og var Lensherre i Norge og Danmark. Som sjørøver jobbet han først under sin onkel Olav Engelbrektson som var Erkebiskob i Norge og førte et av krigsskipene hans. Han plyndret Østraaet, som tilhørte Vincents Lunge som var statsholder i Norge under Fredrik den første av Danmark. Vincent ble plyndret da han hadde kommet i konflikt med Olav. Slik begynte Cristopher sitt sjørøverliv. Senere plyndret han handelsbåter på vei inn til Bergen fordi han kjedet seg. I 1535 drepte han Vincent Lunge i Trondheim på ordre ifra sin Onkel Olav. Men dette ble ikke tolert ifra Kongen i Danmark og Christoper og Olav måtte rømme ifra Norge. Men Christoper lurte seg tilbake og begynte med plyndringer langs norskekysten og i Østersjøen. I 1539 plyndret han Ulstein Kloster og Bispegården i Stavanger.Men i 1542 blel han lei av dette og søkte nåde hos Kongen i Danmark, som da var Christian den tredje. I 1557 ble han Admiral over den danske flåten, fikk Ebeltoft kloster på Sjælland og fikk overoppsynet med det kongelige verftet i Bremerholm. Vilkåret var at han ble boende i Danmark resten av sitt liv.

Christopher ble født ca 1500 i Seim. Kvinnherad (ble kalt "then unge keccher" 1527.). Christopher bodde på Seim. Kvinnherad med adresse bruk1. Christopher bodde med adresse Danmark. Han arbeidet på Østersjøen, Norskekysten og Østraat fra 1535 frem til 1542 som Sjørøver. Han arbeidet på Danmark fra 1542 frem til 1564 som Admiral over den Danske Flåten.

Han var sjöoffiser, "Rigernes Admiral" ei tid. Han var lensherre i Norge og Danmark og var en uredd kar, norsklynd som få. En av de merkeligste nordmenn i dansketiden. Bodde mest i Tryggevelde Danmark.

I år 1535 deltok Christoffer Rustung i en stor rettsak der han opptrede på alle måter som erkebiskopen representant. Saken gikk ut på at Nils Lykke skulle dømmes for kjetteri og rettssaken foregikk på gården Østraat, som tilhørte Vincent Lunge. Grunnen til at Nils skulle dømmes var fordi at han ville gifte seg med Luice, som var søsteren til hans avdøde kone Elina, som døde i år 1532. Nils hadde åpenlyst vist at han ville gifte seg med Luice. Men de strenge katolske reglene forbød ekteskap mellom svoger og svigerinne. Vincent hadde vært en stor pådriver i å få Nils dømt for dette. Vincent var gift med fru Inger, som var søsteren til Elina og Luice. Det ble nedsatt en domstol, som skulle dømme Nils Lykke til døden på bålet for kjetteri. På grunn av den makt som Christoffer hadde under rettsaken, så slapp Nils bålet og han ble midertidlig satt fri. Dette irriterte Vincents, men han turde ikke å vise det overfor Christoffer, som var nevø av erkebiskopen."
Notat fra erkebiskop Olav Engelbrektsson:
Nils Lykke kom fra en av Danmarks mest fornemme adelsætter. Han reiste til Norge for å gjøre et "godt parti". Det klarte han ved å ekte Fru Ingers eldste datter, som imidlertid døde etter kort tid. Et varmt kjærlighetsforhold oppsto mellom Nils Lykke og Fru Ingers yngste datter, Lucie. Dette var forbudt kjærlighet og blodskam etter datidens normer. Lucie var å bektrakte som Nils sin søster. I den storpolitiske maktkampen var Nils Lykke en viktig alliert for erkebiskopen, og han påtok seg å tale det fortvilte parets sak. Fru Inger raste.
I 3 år satt Nils Lykke på Fosen og ventet på dispensasjon fra paven. Lucie ble med barn. Fra alle hold ble kjærlighetsforholdet fordømt. Erkebiskopen støtte provoserte folket og hans øvrige allierte - og han ble presset til å arrestere Nils Lykke som ble satt til fange på Steinvikholm Slott.
Julaften 1535 ble Nils Lykke røyket ihjel i fangekjelleren.

Kristofer Trondson har gjort (Rustung-) slekten til en av de mest navngjetne på 1500-talet. I han var det gammel norsk vikingto og han hadde et pågangsmot og en virketrang som er uten sidestykke utenom den norske adelen på reformasjonstiden. Han var høyre hånd til erkebisp Olav i den siste striden for norsk selvstendighet, dro så utenlands og ble "Nordsjøens skrekk" som kaperkaptein i Friesland, forsonte seg med Kristian III og blel riksadmiral over den dansk-norske marinen og fikk store len for alltid å være kongen nær. Han døde omkring 1565. Kona hans, Karen Skanke, var datter til dekanus ved Trondheims domkyrkje Knut Skanke.

Historien om barna deres er ikke mindre eventyrlig. Den eneste sønnen, Enno, med tilnavnet Brandrøk, var en evnerik, men urolig kar, som flakka Europa rundt som soldat, kom mer og mer på avveier og ble i 1571henrettet for ei kjempestuld på Gripsholm slott i Sverike. Historien om Anna Rustung er og eventyrlig og tragisk. Den vakre jenta ble kurtisert av den kjente skotske Don Juanen grev James Hepburn av Bothwell. Han forlot henne og giftet seg senere med den skotske dronningi Maria Stuart. Dronningen og jarlen ble jaget ut av landet. Skipet til Bothwell rakk inn til Karmøy, og det sies at Anna møtte festemannen sin igjen i retten i Bergen. Han døde som statsfange på Dragsholm slott i Danmark. Anna åtte Ænes og bodde der og på Seim til hun døde i høy alder.

Ludvig Myrland mener Rustung var en drapsmann. - Han drepte haugevis av folk i sin tid som pirat, men det var drapet på Vincent Lunge som gjorde at danskekongen jaget ham fra landet. Lunge var lensherre på Bergenhus som ble kjeppjaget fra Bergen på grunn av sine heller ufine skatte- innkrevningsmetoder. Han fikk Lungegården bygd, men har egentlig altfor mange steder i byen som bærer hans navn. Han var en kjeltring og en skurk. Da Lunge sendte sin svenske skattoppkrever til Seim, og endte med å slå Kristoffers far helseløs, og å voldta tjenestepikene, rant det over for Rustung. - Han bestemte seg for å drepe Lunge og fikk endelig en åpning i januar 1536. Og dermed var helvete løs. Da danskekongen hadde ertet på seg alle naboer og fant ut at han trengte folk i rekkene, benådet han Kristoffer og gjorde han til admiral.

Mitt slektskap til Kristoffer er ikke i direkte linje, men jeg kan i allefall føre slektslinjen til han på denne måten:

Min 16xtippoldefar: Sira Gunnar Brynjulfsson Samsahl
hans sønn: Narve Gunnarsson Hof
hans sønn: Gunnar Narvesson Hof
hans sønn: Gunnar Gunnarsson
hans sønn: Engebret Gunnarsson fr Trondsnes
hans sønn: Trond Rustung til Seim
hans sønn: Lensherre Kristoffer Trondsen Rustung

Erkebiskop Olav Engelbrektsson (ca 1480-1538)

 Født: ca 1480 Trondenes, Harstad, Troms, Norge Gift med: Maren Pedersdtr Schanke
Død: 7. februar 1538 Lier, Nederlandene (dagens Belgia)
Gravlagt: 1538 Foran høyalteret i kirken Saint-Gommaire

Olav var den siste erkebiskopen i den katolske kirke i Norge. Han ble født i Trondenes av lavadelig bondeætt - med sterke religiøse tradisjoner. I 1524 vendte han hjem fra Paven og Roma som erkebiskop. Han ble også formann i det Norske Riksrådet. Norge var truet av et voksende dansk herredømme, og erkebiskop Olav valgte væpnet motstand for å forsvare landets selvstendighet.
Han studerte i Tyskland og tok magistergrad i Rostock, hvor han også jobbet som magister noen år. Han kom til Trondheim i 1515 der han ble dekanus ved domkapitelet i Nidaros. Olav ble valgt til erkebiskop i 1523. Det var ingen enkel jobb han gikk inn i, og snart skulle reformasjonen gjøre den umulig.

Han påbegynte byggingen av festningen Steinvikholmen innerst i Trondheimsfjorden i 1525. Han mente selv at den skulle være til forsvar for erkebiskop og konge.

1500-tallet var ei tid fylt av intriger, skiftende allianser og blodig maktspill. Fru Inger til Austråt var en viktig brikke i denne kampen. Danske adelsmenn styrte de fleste norske slott og adelsætter. De talte varmt om å forsvare norske interesser og hadde en sterk alliert i Fru Inger.
Danske futer og tjenestemenn gjorde voldsferd rundt i bygdene, og det hersket åpen krig mellom Olav og Fru Ingers allierte. Erkebiskop Olav Engelbrektsson forskanset seg i sin festning på Steinvikholmen og manet til oppstand i Norge, men uten suksess.

Han forsøkte å bevare katolisismen blant annet ved at han i 1529 begynte å arbeide for et selvstendig Norge. Olav ønsket en egen, katolsk konge; Frederik av Pfalz, som var Christian IIs svigersønn, gift med prinsesse Dorothea av Danmark og Norge. Danskene derimot, ville ha Christian III som norsk konge, og under forhandlingene i Trondheim i januar 1536 lot Olav Vincens Lunge drepe og de øvrige danske utsendingene arrestere. Olav hadde håpet på en norsk folkereising og var blitt lovd hjelp fra keiser Karl V, men begge deler mislyktes. I april 1537 måtte han derfor rømme fra Trondheim. Etter et kort opphold på Steinvikholmen, rømte han videre til utlandet, og i 1538 døde han i Lier i Nederlandene (Belgia). Med seg førte han store skatter fra Nidarosdomen og kirkene i Trøndelag. Dette ble i 1548 utlevert til pfalzgrev Frederik, og forsvant sporløst etterpå.

Erkebiskopen ble gravlagt foran høyalteret i kirken Saint-Gommaire. I denne kirken i Lier avduket dronning Sonja i mai 2003 en minneplate over erkebiskop Olav, utferdiget av billedkunstneren Marit Wiklund på initiativ av Dag Johan Beek, Kristiansand

Det fins et verdifullt arkiv etter Olav Engelbrektsson: Det oppbevares i Riksarkivet.

Nils Lykke kom fra en av Danmarks mest fornemme adelsætter. Han reiste til Norge for å gjøre et "godt parti". Det klarte han ved å ekte Fru Ingers eldste datter, som imidlertid døde etter kort tid. Et varmt kjærlighetsforhold oppsto mellom Nils Lykke og Fru Ingers yngste datter, Lucie. Dette var forbudt kjærlighet og blodskam etter datidens normer. Lucie var å bektrakte som Nils sin søster. I den storpolitiske maktkampen var Nils Lykke en viktig alliert for erkebiskopen, og han påtok seg å tale det fortvilte parets sak. Fru Inger raste.
I 3 år satt Nils Lykke på Fosen og ventet på dispensasjon fra paven. Lucie ble med barn. Fra alle hold ble kjærlighetsforholdet fordømt. Erkebiskopen støtte provoserte folket og hans øvrige allierte - og han ble presset til å arrestere Nils Lykke som ble satt til fange på Steinvikholm Slott.
Julaften 1535 ble Nils Lykke røyket ihjel i fangekjelleren.

Det er også laget en opera om Olav som framføres hvertår.

Mitt slektskap til Olav er ikke i direkte linje, men jeg kan i allefall føre slektslinjen til han på denne måten:

Min 16xtippoldefar: Sira Gunnar Brynjulfsson Samsahl
hans sønn: Narve Gunnarsson Hof
hans sønn: Gunnar Narvesson Hof
hans sønn: Gunnar Gunnarsson
hans sønn: Engebret Gunnarsson fr Trondsnes
hans sønn: Erkebiskop Olav Engelbrektsson

Nils Lykke (-1535)

Gift med: Eline Nilsdtr Gyldenløve
Død: 24 Dec 1535

"I år 1535 deltok Christoffer Rustung i en stor rettsak der han opptrede på alle måter som erkebiskopen representant. Saken gikk ut på at Nils Lykke skulle dømmes for kjetteri og rettssaken foregikk på gården Østraat, som tilhørte Vincent Lunge. Grunnen til at Nils skulle dømmes var fordi at han ville gifte seg med Luice, som var søsteren til hans avdøde kone Elina, som døde i år 1532. Nils hadde åpenlyst vist at han ville gifte seg med Luice. Men de strenge katolske reglene forbød ekteskap mellom svoger og svigerinne. Vincent hadde vært en stor pådriver i å få Nils dømt for dette. Vincent var gift med fru Inger, som var søsteren til Elina og Luice. Det ble nedsatt en domstol, som skulle dømme Nils Lykke til døden på bålet for kjetteri. På grunn av den makt som Christoffer hadde under rettsaken, så slapp Nils bålet og han ble midertidlig satt fri. Dette irriterte Vincents, men han turde ikke å vise det overfor Christoffer, som var nevø av erkebiskopen."
Notat fra erkebiskop Olav Engelbrektsson:
Nils Lykke kom fra en av Danmarks mest fornemme adelsætter. Han reiste til Norge for å gjøre et "godt parti". Det klarte han ved å ekte Fru Ingers eldste datter, som imidlertid døde etter kort tid. Et varmt kjærlighetsforhold oppsto mellom Nils Lykke og Fru Ingers yngste datter, Lucie. Dette var forbudt kjærlighet og blodskam etter datidens normer. Lucie var å bektrakte som Nils sin søster. I den storpolitiske maktkampen var Nils Lykke en viktig alliert for erkebiskopen, og han påtok seg å tale det fortvilte parets sak. Fru Inger raste.
I 3 år satt Nils Lykke på Fosen og ventet på dispensasjon fra paven. Lucie ble med barn. Fra alle hold ble kjærlighetsforholdet fordømt. Erkebiskopen støtte provoserte folket og hans øvrige allierte - og han ble presset til å arrestere Nils Lykke som ble satt til fange på Steinvikholm Slott.
Julaften 1535 ble Nils Lykke røyket ihjel i fangekjelleren.

Mitt slektskap til Nils er ganske fjernt, men jeg kan i allefall føre slektslinjen til han på denne måten:

Min 16xtippoldefar: Sira Gunnar Brynjulfsson Samsahl
hans sønn: Narve Gunnarsson Hof
hans sønn: Gunnar Narvesson Hof
hans sønn: Gunnar Gunnarsson
hans sønn: Engebret Gunnarsson fr Trondsnes
hans sønn: Trond Rustung til Seim
hans sønn: Lensherre Kristoffer Trondsen Rustung
hans kone: Karina Knudsdtr Schancke
hennes far: Dekanus Knud Pedersen Schancke
hans kone: Karine Joachimsdtr Lykke
hennes bror: Nils Lykke

Skredder Hans Kristiansen Neegaard (1846-1930)

Født: 15 Jun 1846, Grøthaugseie, Vestre Toten, Oppland, Norway
Døpt: 16 Aug 1846, Vestre Toten Kirke, Oppland, Norway
Gift med: Ingeborg Andreasdtr Neegaard 24 Nov 1871 in Aas, Vestre Toten, Oppland, Norway
Død: 1930 at age 84

Hans er min tipptippoldefar. Han ble født på Grøthaugseie på Vestre Toten i Oppland i 1846. Derfor har han også gått under navnet Hans Kristiansen Grøthaugseie. Han var skredder på Engelstad Gård i Vardal ved FT 1865. Han som eide gården, Ole Eriksen, var også skredder, og det kan vel tenkes at Hans, som 19 åring, da gikk i læra hos Ole. Året etter at Hans og Ingeborg giftet seg i 1871 bodde de som innerster i 2 år på Grøthaug til 1874. Deretter var de husmannsfolk på Grøthaugseie fra 1876. Så flyttet de til Hammersborgtorv 6 i Kristiania i følge folketellingen i 1900. Hans og Ingeborg fikk 6 barn, 3 gutter og 3 jenter.
Hans var utlært skredder. Da han etter 1876 flyttet til Oslo, ble han ansatt som skredder og tilskjærer hos Ferner Jacobsen. Når sønnen Kristian gifter seg i 1906 er han skreddersvend av yrke. Hans var svært stolt av yrket sitt og kalte en svoger som arbeidet som tilskjærer hos en buntmaker for "mærraskredder". Hans gikk også under navnet "Generalen", fordi han var så rank og rettrygget. Når barnebarna kom på besøk, måtte de alltid ta oppstilling foran ham for "ryggkontroll".

Reidar Neegaard 1938 - 2002

Født: 12 Jan 1938, Oslo, Norway
Gift med: Åse Lill Neegaard 31 Dec 1957 in Klemetsrud Kirke
Død: 17 Jan 2002, Gjøvik Sykehus, Oppland, Norway at age 64
Gravlagt: Jan 2002, Nordre Gravlund, Oslo, Norway

Morfar ble døpt i Lilleborg småkirkemenighet i Lilleborg sogn (Torshov) 5. juni 1938 av prest Dagfinn Hauge. Gikk ut av Lilleborg Skole (Torshov) under Oslo Folkeskolene i 1952.
Morfar var i militæret fra 10.01.1958, til han ble dimitert 10.01.1960. I løpet av disse to årene var han på rekruttskolen, han var geværmann, panservernrakettkaster (PVRK) i 2. gardekompani, Depotarbeider, og gardist bl.a. ved Slottet og Skaugum. Han tok også ferdighetsmerke på ski og som skytter. Da han ble skrevet inn i militæret så står det om han at han bodde på Store Stensrud, var 181 cm høy, hadde feltpostadresse på Evjemoen og var bygningsarbeider av yrke.
Da han var stasjonert på Huseby var han ofte på tjuvperm, pga mormor og deres lille sønn, Tom. En gang haiket han tilbake til leiren, og ble plukket opp av en hyggelig fyr. Da de nærmet seg inngangen til leiren, så sier mannen som plukket han opp at: "du skal vel hoppe over gjerdet her, du?" "Jaaa....," sier morfar litt usikkert. Da sier mannen: "ja, du skjønner det at, jeg er kaptein her inne i leiren... Men ikke bekymre deg, du kan sitte på med meg helt inn." Så morfar ble ikke rapportert for tjuvperm...
Jeg tilbrakte alle helger og ferier hos mormor og morfar på Langhus, og har nok hatt (og har) et mye nærere forhold til mine besteforeldre enn mange andre. Vi dro på ferier sammen både i Norge og til sydligere strøk, og det var noe av det morsomste jeg visste om. Morfar var en person som alle umiddelbart likte, han pratet med alle og sa aldri nei til noe hvis noen trengte hjelp. Jeg savner han veldig og syns derfor han var en god kandidat til denne artikkelserien.

Artikler

Hva skal man skrive i en slektsblogg? Jeg tenkte å skrive litt om forskjellige personer i mitt slektstre, fjerne og nære slektninger. Så fra nå av kommer det en del korte portrettartikler. Som alltid: si gjerne i fra om vi deler samme slektning, eller om du ser noe feil eller noe som bør føyes til. Helena :)

I'm back online! :)

Da har jeg fått mitt nye slekstre på nett. Jeg har ikke fått overført alle personene fra mitt gamle slektstre enda, men det kommer. Nytt slektstre kan ses på http://www.verdsveven.no/helena, gammelt slektstre kan ses på http://helenaweb.com/neegaard. Enjoy!

Slektskrønike

Jeg har lenge hatt lyst til å lage en ordentlig slektsbok av alt materialet jeg har funnet mens jeg har holdt på med slektsforskning. Gjerne printet på litt gulnet pergament-type papir (så den ser gammel ut) og skrevet ut i historiestil (altså ikke bare årstall og kjedelige fakta). Kanskje med litt ekstra bakgrunnsstoff inkorporert i teksten (slik at man får med situasjonen rundt, politisk tilstand, skikker etc som var på den tiden de forskjellige personene levde). Mitt problem er å finne et bra format som samtidig tillater at man gjør tilføyelser eller endringer uten at man hele tiden må oppdatere sidene i boken og printe ut på nytt fordi man finner et nytt årstall eller slikt. Si fra om noen har noen forslag!

Totenslekta utvides

Satt å leste gjennom et av bladene til Vest-Oppland Slektshistorielag og fant plutselig noen direkte aner. Sånt er spennende! Min 6xtippoldemor Marthe Olsdtr Narum (1714-1786) fikk plutselig nye foreldre, og så fant jeg 2 generasjoner til! Er ikke ofte jeg finner nye tilskudd til denne grenen lenger, så dette gir blod på tann :)

DNA resultater...

I dag fikk jeg svar på DNA-prøven min, og min type dna kommer for det meste fra vest-Europa. Jeg fikk 719 treff på folk som hadde identisk sekvens som meg, såkalte Low resolution matches, folk jeg har en felles ane med, der det er 50% sannsynlighet for at denne felles anen levde innenfor de siste 52 generasjonene (ca 1300 år). Jeg har også fått navn og emailadresse til alle disse 719 menneskene og et kart der jeg kan se hvor deres fjerneste ane kommer fra opprinnelig. Jeg skal oppgradere dna-prøven slik at jeg får et enda snevrere resultat.

I slutten av april bestilte jeg meg en dnatest gjennom Family Tree DNA som et steg videre i slektsforskningen. Jeg fant fort ut at det i forbindelse med DNA-testing er hensiktsmessig å være mann. Da kan man teste Y-kromosomet som kan gi mange flere opplysninger både på mors og fars side. Som kvinne får man testet mitokondrie DNA som viser hvor din mors direkte kvinnelige aner kom fra både nå og langt tilbake samt etnisitet. Da utelukkes dnaspor fra mannlige slektninger, altså fedrene. Man får også vite om det er noen som matcher din dna dersom de har registrert seg i FTDNAs database. Jeg vil få svar i starten av juli. Gleder meg!

For tiden...

...så forsker jeg på min tippoldemor Sigrid Teodoras slekt fra Hisø og Grimstad i Aust-Agder. Et par generasjoner bakover ble det veldig interessant ettersom jeg kom inn på slekten Richard og sjøkapteiner, sjømenn og båtsmenn.

Neegaard

Dette er gården Neegaard som etternavnet mitt kommer fra. Den lå like ovenfor Raufoss sentrum på Vestre Toten i Oppland. Jeg hadde selvfølgelig tenkt på å dra til Toten for å se på gården i noen år, og når jeg endelig hadde fått reist dit i 2006, så var den revet for 2 år siden for å bygge nye riksvei 4. Jeg kom i snakk med et eldre ektepar som bodde i Negardvegen, like i nærheten av der gården hadde ligget, og så viste det seg at hun var dattera på gården, en av de siste som hadde bodd der, og hun kunne fortelle meg litt om livet på gården den gangen. Bildet er tatt av et bilde i en ramme (man ser speilbildet mitt i glasset) som dette ekteparet hadde stående hjemme hos seg.

Min nye slektsside

I og med at hjemmesiden min ligger ganske utilgjengelig til, og at jeg aldri får oppdatert den, lager jeg nå en enkel variant - en slektsblogg. På siden ligger en link til mitt slektstre på nett, som ikke er oppdatert. Jeg har holdt på med slektsforskning en god del i det siste og har funnet masse nytt om grener av slekten jeg ikke har visst noe om før. Jeg legger ut en liste med mine aner og etterlysninger, sånn inntil videre til jeg får lagt ut slektstreet med Legacy. Nye opplysninger, rettelser og bekreftelser mottas med stor takk! :)